Livet i sentrifugen

Posted on

julestress2

 

 

 

 

 

Snart er det jul. Ungene er stadig innom boden for å se på gavehaugen som vokser. Jeg vurderer å låse døren. Min søster pleide nemlig å pakke opp gavene sine i boden og leke med dem før jul, før hun fint pakket dem inn igjen og virket svært så overasket på julekvelden. Vi voksne gleder oss veldig til roligere dager, masse tid sammen og god mat. For en deilig tid! Vi skal bare komme oss gjennom tre-fire julebord først, fem-seks juleavslutninger, 7 sorter, en biltur til vestlandet med tre søte små i baksetet og jule- shopping på sørlandssenteret sammen med resten av verdens befolkning. Så deilig det skal bli når julefreden endelig senker seg. Forventningene er store. Vi velger å skyve foran oss det faktum at denne deilige freden kan nytes helt fra klokken 04-05 på morgenen, når vår livsglade datter står opp for å nyte dagen i fulle drag. Sammen med sine foreldre. Som på det tidspunktet kanskje ikke akkurat kjenner like mye på denne livsgleden.

Jeg opplever livet som småbarnsmamma som utrolig god. Jeg sier ofte at nå er jeg på det stedet i livet jeg alltid har gledet meg til og sett frem til. Likevel har jeg aldri opplevd noe så altoppslukende. Livet med små barn fyller hele meg og hele min tid. Når jeg på kvelden lander i sofaen, om jeg i det hele tatt rekker innom den, kan jeg se bort på mannen min som til tider ligger i den andre enden og tenke: «Vi ses du og jeg. Om noen år. Når jeg har fått meg litt søvn, og når jeg har litt mer overskudd. DA, er det vår tur. Gled deg!»

For det er jo nettopp sånn! Jeg rekker ikke alt. Jeg vil gjerne være en god mor, og jeg vil virkelig være en flittig og engasjert ansatt. Og da går det gjerne ut over noe. Noe må lide for alt jeg skal rekke, og ofte blir det parforholdet. Som om jeg tenker at han har jeg jo uansett, så han får vente! Vi kan ta det igjen senere, vi to.

Men dette er å drive med risikosport. For om jeg tillater meg å sette forholdet mitt på vent, så kan det hende at jeg en dag ser på min mann og tenker: «Hvem er du?», og når ungene flytter ut kan det hende jeg lurer på hvor det ble av prosjektet vi hadde sammen.

Jeg ønsker å kjenne min mann. I dag, og ikke om noen år. Jeg ønsker å bygge vennskap med han nå, og ikke vente med det til vi får bedre tid. Vår måte å gjøre det på er ikke å få barnevakt annenhver kveld. Vi drar heller ikke på romantisk ferie flere ganger i året. Ikke har vi ordnet med noen som stikker innom i 04-05 tiden på morgenen heller, for å avlaste oss der vi sitter og pusler hello kitty puslespill i søvne. Men flere kvelder i uka legger vi mobiltelefonene til side, skrur av tv’en og setter oss ned sammen ved kjøkkenbordet. De stundene har blitt den beste tiden. Der blir jeg bedre og bedre kjent med den mannen jeg for 13 år siden giftet meg med. En rolig stund i en ellers travel og innholdsrik hverdag. Slik gjør vi det. Slik husker vi på å være kjærester midt i en travel tid. Kanskje dere har en annen måte.

Sissel Gran skriver i sin bok «Hastighetens tid», om det sentrifugerte paret. Hun sier at rammebetingelsene for mange moderne par er fylt tid. Vi lever et liv uten mellomrom, og samtalene mellom partene handler om beskjedutveksling, avtaler som skal gjøres og hva som må til for å rekke neste post på programmet. Å bare være sammen er en sjelden øvelse som mange har glemt hvordan utføres. Den største trusselen for par i dag er livet i sentrifugen.

Snart er det jul. Og etter det nyttår med nyttårsfortsett for 2016. Kanskje 2016 skal være et år der jeg tar enda et steg ut av sentrifugen.

God jul og godt nytt år til dere alle.

-Silje

Les mer om «Krangling i ferien»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *