Hvem passer best sammen?

Posted on

Vi er så like vi to, tenkte vi da vi traff hverandre. Tenk begge hadde vokst opp med sommerferie på sjøen. Det er det ikke alle som har. Så båt det må vi ha, tenkte vi, og kjøpte oss en 26 fots plastsnekke. Det var som å sette oss 20 år tilbake og barndomsminnene om krabbeplukking, roturer i gummibåt og pølser på grill strømmet på. Lykkelige dro vi av sted. Det tok ikke lang tid før vi oppdaget at noe ikke stemte. Vi hadde så vidt kommet ut på fjorden før Thomas fant en holme, kastet dreggen og hoppet i land. Her var det deilig. Her blir vi en uke. Jeg sto igjen oppi båten, med fjellskoene i hånda og lurte på hvor det ble av toppturen. Selv er jeg vant til båtturer på Vestlandet. Åtte timers kjøring innover i en fjord, gå en fjelltur, og åtte timer ut igjen. Ti minutters båttur, og mannen stopper ved et SVABERG!

Siden har denne historien bare føyd seg inn i rekken av herlige ekteskaps-overraskelser.

Våre ulikheter har i stor grad generert en del krangler. Spesielt de første årene da en av hovedoppgavene er å tilpasse seg hverandre. Det har ikke alltid vært like lett.

Det sies at “like barn leker best», og det har av naturlige årsaker alltid irritert meg. Jeg må nok innrømme at jeg liker bedre «motsetninger tiltrekker hverandre».
Det sies at “like barn leker best», og det har av naturlige årsaker alltid irritert meg. Jeg må nok innrømme at jeg liker bedre «motsetninger tiltrekker hverandre».

Det sies at likhet gir et forhold best prognose. Ulikhet pekes ofte på som årsak til problemer i forhold, og også som årsaken til brudd. Det handler om å forstå hverandre, og vi to hadde nok unngått noen av våre krangler om vi hadde vært mer like på noen områder. Hvis vi begge f.eks likte å planlegge eller vi begge var like impulsive så hadde det jo gjort saken enklere. Om vi hadde hatt noenlunde like reaksjoner på ulike opplevelser. Det sier seg kanskje selv.

MEN, som Frode Thuen, professor i psykologi, sier: To unike individer er likevel aldri helt like. Det er alltid noe ved partneren vi føler oss fremmed for, noe vi ikke kjenner oss helt igjen i.

Man dras ofte mot en person som har noen av de kvalitetene jeg selv mangler. Som på et vis utfyller meg og gjør meg mer hel. Og da handler det om å se positivt på ulikhetene og ikke stadig jobbe for å utjevne dem. Faktisk verdsette dem. Og da er det viktig å akseptere at den andre ikke er som meg, og prøve å unngå å skulle endre den andre til å bli litt mer lik som meg selv.

Sissel Gran sier: Aksept er en sterk forventning vi har til parforhold. Å bli godtatt og akseptert for den vi er. Vi trenger å vite at forholdet er trygt, at vi aksepterer hverandre gjennom sykdom, tristhet, dårlig humør og dårlige tider. Vi må være sikre på at vi holder hverandre selv om vi er slitsomme for hverandre i perioder. Vi må kunne stole på at vi aksepterer hverandre selv om vi ikke liker hverandre akkurat nå.

Aksept handler om å tåle tvil. At selv om tvilen dukker opp innimellom, så aksepterer jeg at den er der. Slik er livet. Fylt av tvil men også av tro.

-Silje

Les om også om Krangling i ferien

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *